januar 7, 2008
Jeg motter mange henvendelser med spørsmål fra mennesker som har gjenkjent seg selv eller sine barn som indigo eller krystallbarn. Mennesker som er på søken etter svar på hvorfor de er som de er, eller hvorfor barna deres er så utfordrende, så krevende, så annerledes, osv. De vanligste spørsmålene er; hvordan vet jeg om jeg hører inn under disse begrepene, og hvordan forholder jeg meg.
Fra mitt synspunkt er det vesentligste at man klarer å finne ro i vissheten om at alt er som det skal være. Vi har en tendens til å søke etter båser å passe inn i, fordi vi trenger å forstå for å kunne akseptere. De båsene som vi til nå har hatt å forholde oss til, har stort sett vært vitenskaplig begrunnet, og resulterer ofte i sykeliggjøring, med medisinering som en foretrukket løsning.
Når vi forholder oss til indigo og krystallbarn, må vi stole på våre egne vurderinger. Det er nettopp dette som er noen av årsaken til at disse barna er her. De tvinger oss til å begynne å lytte til oss selv, mer enn til samfunnet og alle de tillærte normene og fastlåste begrensningene. Dette er en viktig oppgave som disse barna utfører, i egenskap av å være den de er, uten at de engang vet det selv.
I denne bloggen vil spørsmål kunne belyses, og erfaringer utveksles fortløpende. På denne måten skapes en større åpenhet og forståelse for dette viktige temaet, som berører oss alle, på en eller annen måte. Vi befinner oss i en forandringstid, og disse barna spiller en viktig rolle. Jo flere som forstår dette, jo lettere vil forandringene skje for hele samfunnet.
Entry Filed under: Uncategorized. Tags: indigo indigobarn krystallbarn.
1.
Elin | januar 8, 2008 at 8:40 pm
Til deg som leser:
For å vinkle det i den andre retningen.
Hva søker du etter?
Fant du det du søkte i tekstene her?
Er det noe som virker uklart eller ufullstendig?
Har du noe å tilføye?
Hvilke spørsmål sitter du igjen med, som du eventuelt kunne ønsket nærmere belyst?
2.
Heidi Ruud | mars 6, 2008 at 10:33 pm
Utrolig flott side. Blir glad for å se at det finnes et sted hvor vi kan henvende oss.
Når jeg i voksen alder 35 år fant ut el fikk vite at jeg var en indigo, og jeg leste om dette i en blekke jeg fikk låne ble jeg veldig glad, som å komme hjem tenkte jeg.
Fikk endelig svar på alt mulig. og hvrofor jeg har følt som jeg har gjort.
Hvorfor jeg ikke har følt jeg har passet inn eller funnet min rette plass i systemet osv osv.
Det hele har gjort det lettere for meg.
Har endelig tatt min kreativitet på alvor også, og lagt tilside du bør og bør ikke og burde du el kan du…..Nå maler jeg med stor glede, og folk forstår meg bedre også.
Deler det alternative med andre også.
jeg leter fremdeles etter min fullstendige plass og jobb ol, men det er fordi jag har brukt så lang tid på å forstå meg selv og bli forstått.
Det kommer seg:-)
jeg skal finne min vei.
Heidi
3.
Elin | mars 7, 2008 at 9:24 am
Hei Heidi
Takk for oppmuntrende kommentar.
Jeg lar ditt fokus på ståsted og jobb inspirere til et nytt innlegg om loven om tiltrekning.
Elin
4.
birgitte | november 8, 2009 at 8:36 pm
Jeg har lest masse om indigobarna!
Jeg kan gjenkjenne meg masse av det som står. Hele barndommen gikk jeg med en følelse av å ikke passe inn, følte jeg ofte ble misforstått. Etterhvert som jeg ble litt større, levde jeg i konstant berg og dalbane.. A happyface med selvmordstanker. Fremdeler “jeg hører ikke til her.”
Men valgte å leve litt mer et tilbaketrukket liv bare for et halvt år. Jeg la fort merke til at stillheten gav meg mer enn jeg hadde trodd. Begynte å skrive masse om alt jeg tenkte, følte.. en del dikt.. men det virket som om det var noe annet enn meg som satte de orda i boken. Opplevd “ut av deg selv” reiser som er helt fantastiske.
Men så har jeg også en sønn, som nå er 4 år! Jeg både kjenner og føler at han er av samme natur som meg. Han kan sitte å stirre ut av vinduet, sukke “åhh, se den vakre himmelen mamma,” eller “Se så fin natten er, alle stjernene lyser..mmm” så smiler han tilfreds.
Jeg har vokst opp med en fantastisk mor og 4 flotte søstre som alltid har vært der, men enda kan jeg kjenne at vi oppfatter verden på helt vidt forskjellige måter. Jeg klarte å åpne opp døren min til alt av meg selv. Uten å lese meg frem til ting. Jeg trodde jeg var alene i ganske mange år.. men treffer nå på stadig flere mennesker av samme sort som meg!:) Det jeg lurer på, er hva er det som kjennetegner et krystallbarn?
Jeg føler ingen behov for å sette noe eller noen i bås, katogorier eller finne mer ut. En reise jeg hadde for noen år tilbake gav meg svar på det eneste spørsmålet jeg har stilt siden jeg var liten. Jeg fikk se hvordan bildet hang sammen.. og utsikten var så beroligende og vakker at jeg begynte å gråte
Håper virkelig at flere klarer å åpne sin egen dør til lykke og glede og finner forståelse i seg selv. Det er kun en selv som bestemmer hva en skal være..
5.
Elin | november 9, 2009 at 8:18 am
Hei birgitte
Ved å gi deg til kjenne på denne måten, bidrar du til at andre kan gjenkjenne seg og også finne sine egne svar.
Gjenkjennelse er viktigere enn læring i denne sammenheng. Læring gir illusjonen av at man er avhengig av andre for å kunne vite og forstå. Gjenkjennelse viser oss at vi allerede vet, og bare trenger de påminnelsene som skal til for å gjenoppfriske vår hukommelse. Det er vår egen høyere bevissthet som leder oss til de påminnelsene vi trenger å se.
Når vi innser dette, kan vi takke oss selv og ta ansvar for vår egen tilværelse. Det endrer hele livsopplevelsen.