Den eneste

Klart det kan føles vondt og vanskelig, mens man ikke forstår. Deprimerende, når man føler seg utenfor og ikke blir forstått. Ensomt, når man føler at man er den eneste som ser seg selv i sitt eget bilde. Sånn kan det oppleves å være enestående og unik, mens man ubevisst utfører sin oppgave av å være den som får sine omgivelser, sitt miljø, sine nærmeste til å våkne opp. Den som ryster de gamle grunnmurene, for å bidra til at de fastlåste strukturene vil falle. De er i ferd med å falle nå, nettopp som en følge av hva alle disse unike, enkeltstående individene til sammen har forårsaket. Gamle mønster er blitt brutt opp. Tankesett og holdninger er blitt tvunget til en revurdering. Regler og normer har ikke holdt til annet enn å begrense dem som lar seg begrense. Autoritetenes glanstid er over. Makthierarkier tilhører fortidens erfaringer.

Forandringene begynner med noen barn som tvinger sine foreldre og sine nærmeste omgivelser ut av sine hypnosetilstander, av tillærte holdninger om rett og galt. De utvikler seg til enkeltindivider, med et helt nytt sett av holdninger og erfaringer. Alt som gjenstår er for disse individene å anerkjenne seg selv. Vite hvem de er. Innse at alt er perfekt tilrettelagt, som en nødvendig del av en mirakuløs forvandling for en hel menneskehet. Den ene lille brikken, som ikke passet inn i det gamle puslespillet, er selve nøkkelen til at hele bildet endrer karakter. Det er i ferd med å bli levende og skapende og fullt av helt nye muligheter, nettopp fordi de enkelte brikkene hver for seg erkjenner sin egen verdi. Først da kan de hente fram sine beste ressurser.

I dagens samfunn kan det vanskelig skje før man er ute av skolesystemet. Det rigide skolesystemet vil forme alle enkeltindividene i den samme formen, og lære dem å underkaste seg andres vurderinger av hva som er viktig, og hva som er nødvendig lærdom i deres liv. Først når de personlige interessene er tilstrekkelig undertrykket, skal valget tas om en yrkesretning.

Bryt ut! Gi slipp på depresjonen. Reis deg opp og fortell deg selv hvem du er. Ingen andre kan gjøre det for deg. Andre kan bare støtte deg. Det er ikke støtte du trenger, det er din egen erkjennelse av at du står støtt i deg selv, om du velger det. Vær oppmerksom på at mange av de som elsker å støtte, er selv redde for å falle inn i ensomhet, om de ikke selv kan støtte seg på den støtten de så gjerne vil gi. De som vil det beste for deg. Akkurat som skolesystemet.

Velg å lytte til deg selv og våg å vite at du vet. Du er en viktig brikke i et større bilde.
Du er like fantastisk som meg!

Merkelapper

Betegnelser som indigobarn, krystallbarn og stjernebarn er ingen diagnose eller permanent merkelapp, som forteller noe om et menneske. De er kun en samlebetegnelse for noen egenskaper, som gir en mulighet for gjenkjennelse, til oppvåkning av en persons bevissthet. Uansett hvem man har i tankene, gjelder oppvåkningen den som tar til seg informasjonen, selv om beskrivelsen passer på en annen, for eksempel ens barn. Vi lever i en tid hvor hele menneskehetens bevissthet er i rask forandring. Hver og en på sitt nivå, og i sitt eget tempo.

Når du gjenkjenner deg selv som indigo eller en av de andre betegnelsene, gjør ikke det deg til noe mer eller mindre enn du var før gjenkjennelsen. Derimot gir det deg en mulighet til å anerkjenne den du er, og vite at alt er helt som det skal være, og det har vært det hele tiden.

Når noe i vår opplevelse av hvem vi er føles vanskelig, er det fordi vi sammenligner oss med de generelle holdningene i samfunnet. Det er nettopp disse foreldede og fastlåste strukturene som er i ferd med å brytes ned. Derfor er det så vesentlig at hver og en anerkjenner seg selv og sin egen unike personlighet. Da sier det seg selv at man bare midlertidig vil føle gjenkjennelse i en ny samlebetegnelse, som gir en ny illusjon av gruppetilhørighet. Vi er alle på vei mot å bli unike og suverene individer, i opplevelsen av enhet. Indigo og krystallbarn er derfor ingen merkelapp, men mer en beskrivelse av et energimessig nivå i en persons utvikling. Utvikling betyr forandring. Paradokset er at i det øyeblikket du er i stand til å erkjenne ditt ståsted og gi det et navn, er du klar for å forlate det, og gå videre til det neste…